"Skulen og den digitale læringsrevolusjonen"

I boka ”Skulen og den digitale læringsrevolusjonen” skriver Rune J. Krumsvik om de digitale ferdigheters innmarsj i den norske skole, som et resultat av Kunnskapsløftet.

I Kunnskapsløftet sidestilles digitale ferdigheter med det å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig.

I og med Kunnskapsløftet fikk digitale ferdigheter en mer sentral rolle i læreplanverk. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens raske frammars i samfunnet gjør digital kompetanse nødvendig. Tidligere var det fokus på det rent tekniske ved IKT, men i dag kan allerede elevene det mest grunnleggende ved bruk av data når de begynner på skolen – elevene er noe Krumsvik kaller ”digitale innfødte” når det gjelder bruken av IKT, mens vi voksne er ”digitale immigranter”.

Krumsvik kommer med en definisjon digital kompetanse som ”… ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet” (s. 68)

Selv om Norge ligger på verdenstoppen i bruk av digitale verktøy, står det dårlig til rent faglig sett. Lærernes digitale kompetanse blir da avgjørende for det pedagogiske utbyttet. Med Internet og bredbånd har ikke skolen lenger monopol på kunnskapsformidling. Unge bruker en stor del av tiden sin ”online”. Dette gir blant annet muligheter til kommunikasjon på tvers av landegrensene, som igjen gir elevene erfaring i å bruke for eksempel det engelske språket, og å bli kjent med andre kulturer og tradisjoner.

På Godøy skule har lærerne etablert en Temaweb (tverrfaglig fagportal) der de har lagt inn mye av det materialet de allerede hadde i permer på kontoret. I og med at dette publiseres på Internet, er lærerne blitt enda mer bevisste på kvalitetssikring. Temaweben kan elevene bruke i undervisningen, til prosjektarbeid, på skolen og hjemme.

På bakgrunn av denne temaweben laget elever i 10. klasse en egen Krigsweb  – om 2. verdenskrig. De brukte temaweben og supplerte med informasjon fra lærebøker og andre steder på nettet. I noen tilfeller ”tettet de hull” i kunnskapen – de intervjuet folk i nærmiljøet som selv hadde opplevd krigen, og dermed fikk de med en god del lokal informasjon de ikke ville finne i lærebøkene. Elevene måtte gjøre en del forarbeid, og presentere ”produktet” på nettet – gjerne med illustrasjoner. Da fikk de brukt flere digitale verktøy, som tekstbehandlingsprogram og for eksempel fotoredigeringsprogrammet Photoshop.

Som sagt tilbringer de unge mye tid ”online”. Dette er noe vi kan utnytte i læringssammenheng – da spesielt i forbindelse med motivasjon. Det er alltid lettere å lære noe hvis du finner det interessant. Det å bruke digitale verktøy er noe de kan fra før. Samfunnet blir stadig mer digitalisert, og den oppvoksende generasjon føler seg bekvem med disse mediene. Utfordringen blir for lærerne å ta i bruk IKT pedagogisk, men også det å se på skolens aktiviteter og struktur.

Mange finner for eksempel faget matematikk vanskelig. Det er ikke det at de ikke kan regne i dagliglivet, det er bare det at når det kommer til matematikkundervisningen synes mange det er vanskelig å forstå. Rent praktisk klarer de seg bra ellers – kanskje fordi de da ser nytten av det, og fordi de lærer av praktiske, dagligdagse eksempler og av hverandre.

Bruk av digitale verktøy møter elevene ”der de er”. Krumsvik sier: ”Læring i situerte praksiskontekstar (utanfor skulen) handlar difor om å handtere aktiviteten tilstrekkelig i det praksisfellesskapet ein er” (s. 235)

Begrepet ”digital dannelse” blir også presentert. Før var det ”enklere” å vite hva som skulle til for å bli et ”gagns menneske”. Med den nye teknologien kommer også et utvidet dannelsesbegrep. Siden den digitale utviklingen er skjedd på så pass kort tid, har vi få voksne rollemodeller for denne type dannelse. Dette kommer av både manglende kunnskaper og engasjement. Jeg tror nok ikke manglende engasjement er bevisst, men her har vi som voksne en stor utfordring foran oss. Mye (det meste?) av de unges bruk av digitale medier er ”usynlig” – det skjer på gutte- og jenterommet, uten at foreldrene aner hva som foregår. I tidligere medier var det voksengenerasjonen som la premissene – de var de som skapte og produserte, og (til en viss grad) kontrollerte tilgangen. De unge i dag (nettgenerasjonen) er selv blitt ”skapere” av Internet – ta for eksempel Facebook, YouTube etc. De vokser opp i et for oss ”ukjent” samfunn.